Om historien


Litt om Bindalens historie

Når de første menneskene kom hit, veit vi lite om. Sjøl om det er gjort en del funn fra steinalderen, er de på langt nær så rike som på øyene. Det er mye som tyder på at Bindal var et område som ble brukt i perioder av året. Steinalderfolket var nomader med faste baser på kysten.

Det var først med jordbruket at vi fikk fast bosetting. I jernalderen ble det tatt opp en rekke gårder. Både namna og alle gravhaugene tyder på at disse gårdene er fra jernalderen.

 

Det er lite handfast vi har om Bindal i middelalderen. Fra Stulungesaga og Håkon Håkonsons saga er det nevnt at Snorre fikk låne et skip av hertug Skule da han reiste tilbake til Island 1239. Bonden Gudleik eide halvparten. Det er nevnt at Gudleik bodde på gården Skarstad i Naumdølafylke. En rekner med at det må være snakk om Skarstad i Åbygda. Bindalen hørte på den tida til Namdalen.

 

I middelalderen auka folketallet sterkt og kirka ble en stor jordeier. Bøndene ble leilendinger og måtte betale landskyld til jorddrotten av den jorda de brukte. I Trøndelag ble landskylda utlikna i smør. Seinere ble denne landskylda et mål for størrelsen på gården. En gård på et spann svarte i prinsippet til et spann smør.

 

Fra 1350 skjedde det en befolkningsmessig katastrofe over det meste av landet. Med Svartedauden rekner en med at folketallet ble redusert med 2/3. De mange aunnamnene vi har her i distriktet tyder på at pesten har fart hardt fram. Mange pestepidemier i hundreåra som fulgte bidro til å holde folketallet nede. Følgen av dette var at det ble mye jord ledig og inntektene av landskylda falt katastrofalt.

 

Først på 1500 tallet begynte folketallet å ta seg opp. Framover 1600 tallet ble det tatt opp nye gårder innover Tosen. Det er først rundt 1610 vi får oversikt over bosettinga i Bindal gjennom skattelistene.

 

Det er vanskelig å tenke seg at Kristian IV inntreden i 30 års krigen skulle ha noe å si for folk i Bindal, men så er faktisk tilfelle. Før 1628 betalte hver gårdmann 1 1/2 rd i skatt. Bøndene var delt inn i legder på 10 og 10 slik at kongen skulle være sikra å få inn skatten. Prinsippet var at de rike skulle betale for de fattige. Nå ble skatten auka til 4 1/2 rd eller ei tredobling. Den 18 mars 1629 møttes almuen til vårting på Holm. Der ble det forfatta ei klage på skatten. I denne klaga finnes følgende hjertesukk:

 

"Thi Gud bedre fiskeriet haffuer nu paa nogle aars tid været meget suagt, och vorris jorder er smaa og ringe; Naar fiskeriet fraslo der vi udi Bergen til mel for vorris undeholdning at kiøbe, er mange nu dessverre udi mange aaringer nødsaget til at flaa barken af trærne saavel som och med mosk och gres att forbruge. Gud den allermegtigste se naadeligen hertil och sig offuer worris elendighed forbarme hvad hunger och nød nu haves."

 

Trass i barkebrødstider, nye kriger og hard skattlegging ble forholda framover 1600 tallet gravis bedre.

Krigen med Sverige 1657-58 fikk dramatiske følger for Bindal. Da ble Trondhjem len erobra av svenskene. Dette førte til at bindalingene ble svensker for ei kort stund. Nå ble det triksa med grensene slik at Nordbindalen kom til å høre til Helgeland, mens Sørbindalen forble i Namdalen. Bindal var faktisk delt i to fram til 1852 da også Sørbindalen ble lagt til Helgeland.

 

Den økonomiske framgangen førte til at vass-saga gjorde sitt inntog. Den første Simle sag er nemnt allerede i 1660. På begynnelsen av 1700 tallet bygde Tron Pedersøn ei sag i Horstadfossen. Samtidig la han grunnlaget for ei godsansamling som senere ble ryggraden i eiendommene til Bindalsbruket. Seinere ble det bygd ei sag i Marfossen litt nedafor den første. I 1759 fikk Ravald Baardsen kongelig bevilling til å skjære 3600 bord årlig på denne saga.

 

Ravald Baardsen på Terråk var i utganspunktet en vanlig leilendingsbonde, men han må ha hatt kunnskaper som ikke var vanlig hos bondefolk. I 1756 fikk han hand om jordegodset som Trond Pedersøn hadde bygd opp. Den forrige eieren var da betalingsudyktig. Handelen ble oppgjort med at han betalte 200 rd og resten 1300 rd mot en panteobligasjon til etatsråd Hornemann i Trondheim. Det hører unektelig til sjeldenhetene at en leilending går hen og blir godseier. Da Ravald Baardsen døde i 1765 var ikke pantet innløst, og eiendommen gikk tilbake til Hornemann. I 1794 fikk Peder Knoph hand om godset. Han fikk kongelig bevilling til å flytte Horstad sag til Terråk i 1796. Da Risøybruket kom i drift i 1875, ble det et lite opphold i sagbruksdrifta på Terråk inntil Bindalsbruket ble oppretta. En kan derfor si at sagbrukstradisjonen på Terråk snart er 200 år.

 

Folk i Nordbindalen fikk til fulle merke at de hadde hamna på "feil" side av amtsgrensa. I Norderlandene var det lagt restriksjoner på bruken av skogen. Mens det fra Sørbindalen ble solgt trevirke, var ikke det samme tilfelle for Nordbindalen. Riktignok hadde Østen Angell ei sag på Sagmestereidet men den hadde elva tatt. Han arbeidde iherdig med å få bygd ei ny. Etter mye om og men ble det bygd ei sag på Tosbotnet først på 1770 tallet. Her kunne de skjære et visst antall vankantede bord til bygdas eget behov.

 

Så og si alle bindalingene hørte med i bondesamfunnet på en eller annen måte. Jordbruket ble ofte drevet i kombinasjon med fiske. Korndyrking var viktig i det gamle jordbruket. Mjølvarer stod for en stor del av kostholdet. For til dyra ble for en stor del henta fra utmarka. Dette hadde betydning for åkerbruket. Dess flere husdyr jo mer gjødsel til åkeren. De fleste kyrne var produktive om sommeren. Det vil si at de kalva om våren. Et vanlig kunamn var sommerløn. På 1800 tallet avløste poteten mye av mjølmaten. Det første kjente eksempel på potetdyrking i Bindal er fra Nordhorsfjord. I en kårkontrakt fra 1810 skulle kårmannen halvparten av potetlandet. Forsanking i utmarka gikk gradvis av bruk da handelsgjødsel ble vanlig. Dette skjedde framover 20 og 30 tallet. Det tok seg imidlertid opp under krigen da det var vanskelig å få tak i gjødsel.

 

I leilendingstida var det slik at hver brukte en del av gården som han betalte landskyld for. Denne parten kunne ha en eller flere eiere som innkasserte landskyld etter hvor sor del de eide. I enkelte tilfelle kunne bonden være en av eierne. Da slapp han å betale landskyld for den delen han eide sjøl. En leilending satt trygt på gården så lenge han eller kona levde. Det var også vanlig at barna overtok bruket. En leilending var sikret mot å måtte gå fra gård og grunn på grunn av gjeld. I enkelte tilfelle har det endog hendt at sjøleiere har solgt gården og blitt leilending. Som før nevnt var kirka en stor jordeier i middelalderen. Etter reformasjonen ble dette kirkegodset krongods. Nå var endel kirkegods benefisert de enkelte kirkene, og det fortsatte det å være. På grunn av kongens elndige økonomiske stilling ble mye av krongodset avhendet framover 1600 tallet. Noen grad av sjøleie fikk vi på midten av 1700 tallet, men det ble vanlig først 100 år seinere.

 

Det gamle bondesamfunnet var greit og oversiktlig. De fleste hørte til bondestanden. Øverst på rangstigen finner en embedsmenn, øvrighet og proprietærer. Dernest kom bøndene, om en var leilending eller sjøleier spiller ingen rolle. Etter bøndene kom ei gruppe av husmenn og inderster som først ble tallrik på 1800 tallet. Nederst finner vi samene. Sjøl om de var nederst på rangstigen, var de en integrert del av samfunnet på våre kanter. Under samene kommer ei gruppe omstreifere eller farker. De var ikke integrert i samfunnet. På 1700 tallet fantes det bygdevektere som hadde til oppgave å jage disse fra bygda.

 

Ellers kan en si at bevegelsen i befolkninga var stabil i gamle dager. Folk flytta sjelden langt. Enten flytta de innen bygda eller til nabobygdene. Formålet var ofte å skaffe seg en bedre gård eller et bedre utkomme. Fra midten av 1800 tallet fikk vi ei ikke ubetydelig innflytting fra det indre Østland. Det var gjerne folk som var for fattige til å reise til Amerika. Her hos oss var det bedre plass enn der de kom i fra. Disse innflytterene slo seg gjerne ned på de dårligste gårdene, eller at de enda opp som husmenn. I det hele tatt er det en myte at det først og fremst var de fattigste som reiste til Amerika.

 

Håvard Sylten




Sist oppdatert den 28.jan.2016